Bra: Flott scenografi
Dårlig: Mangler innlevelse og passion. Historien går seg vill ved noen anledninger.
Av: UtelivsLøven
Jeg må starte denne anmeldelsen med å si at jeg hadde skyhøye forventninger til denne filmen. For et par år siden, så jeg et storslagent drama med Kiera Knightly: Pride and Prejudice (Stolthet og Fordommer -- basert på en Jane Austen novelle). Med alle de henrykte anmeldelsene og høye ratingene denne filmen har fått over hele verden (inkludert en Golden Globe for beste drama), regnet jeg med at dette skulle bli en ny Pride and Prejudice-opplevelse. Altså: storslagent drama, flott scenografi, og en historie som kyper inn under huden på deg hvor du får lyst til å reise deg midt i kinosalen og rope ut at "hun må da se at han er den rette for henne!".
Men slik skulle det altså ikke bli. Jeg følte meg følelseskald der jeg satt midt i Klingenbergs store Sal 1 en lørdag kveld, og så all den emosjonelle lidelsen disse to flotte skuespillerne (Kiera Knightly, James McAvoy) gjennomgikk. For selv om jeg prøvde hardt, klarte jeg ikke å føle sympati for dem. Med utgangspunkt i en flott historie, fantastiske omgivelser, et enormt produksjonsbudsjett, en flink stab, og noen av verdens beste skuespillere, ender de med en film som mangler følelse, og enkelte ganger går seg vill i sin egen historie. Uten å røpe for mye, er det her snakk om rik, overklasse jente som forelsker seg i vaktmesterns jevnaldrede sønn (McAvoy). De har kjent hverandre hele livet, og etter at han ved en feiltagelse sender henne et veldig vulgært brev, hiver de seg over hverandre i en hook-up som har omtrent like lite følelse og troverdighet som en billig porno. For meg utgjør denne scenen et lavmål i filmen, og hadde det endt her ville den fått mye dårligere enn tre stjerner.
For fra dette punktet, så begynner ting å lysne litt. Om ikke for hovedrolleinnehaverne, så ihvertfall for filmgjengeren. For nå begynner forholdet deres å bli følelsesmessig engasjerende og troverdig, og fortellingen får mer mål og mening. Sceongrafien hele veien er imponerende -- legg spesielt merke til horisonten på stranden i Frankrike, når de zoomer ut. Den er vel og merke veldig stilisert, noe som gir den et litt eventyraktig preg, men filmatisk fungerte dette veldig bra. Ellers klarer ikke Frankrike-scenene å virkelig vise råskapen og lidelsene (emosjonelle og fysiske) som Robbie (James McAvoy) går igjennom.
Det aller beste med denne filmen var slutten. Den kom både overraskende på, og satte ting i et veldig annet perspektiv. På en måte kan man tolke den dithen at det som vises på skjermen i 2 timer, egentlig ikke er annet enn en stimuli som skal få seeren til å dikte en helt annen historie for seg selv på vei hjem fra kinosalen -- en historie som både er mer oppsiktsvekkende og informativ enn hovedfortellingen. Sånn sett lykkes den, men når jeg skal på kino vil jeg serveres noe mer enn en katalysator.
Les flere anmeldelser av Om forlatelse (2007) her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar