Populærmusikk Fra Vittula: Popmusikk på godt og vondt

Bra: Spilleglede, musikalitet og gode enkeltprestasjoner
Dårlig: Ujevn
Av: Pål Erik Olsen

Mikael Niemis oppvekstroman fra de finsk-svenske skoger har gått sin seiersgang i Skandinavia, mye takket være presise beskrivelser av bygdelivet og dets mange sære karakterer. Ikke uten slektskap til Kjell Aukrusts østerdølske univers utspiller handlingen seg på landsbygda der Matti forsøker å finne seg selv og en mening med livet. Bygdeoriginaler og en dysfunksjonell familie underbygger de klassiske fordommene byfolk har til livet på landet og bidrar til at Mattis oppvekst er en serie med absurde hendelser og pussige personer.


I overgangen fra bok til scene må en del av hendelsene fra boken nødvendigvis vike for teaterets stramme format og mange vil nok savne å se "sine" favoritter utspilt. Likevel har regissør Johannes Joner maktet å holde gjenkjennelsesfaktoren høy for de som kjenner boken fra tidligere.  På scenen drives stykket fremover av hovedrolleinnehaveren Trond Fausa Aurvåg. De siste årene har den lange og hengslete skuespilleren vært landets ledende på å gestalte naive, lettpåvirkelige og retningsløse menn, blant annet i Tatt av kvinnen og Den brysomme mannen. På Christiania teater viderefører han signaturrollen sin og gjør en troverdig fremstilling av Matti både som barn, tenåring og ung mann. I sin tolkning av Matti som barn trekker han med spastiske kroppsbevegelser opplagte veksler på den velkjente Stuart Larkin-figuren fra komishowet Mad TV. Fausa Aurvågs uryddige stil oppveies på en god måte av John Brungots rolle som den stillferdige makkeren Nila. Kontrasten dem i mellom skaper en egen dynamikk og forhindrer at den noe uryddige handlingen blir helt retningsløs.


Til tross for gode skuespillerprestasjoner har sceneversjonen av Populærmusikk... opplagte mangler. Konstrastene mellom Mattis ateistiske arbeiderfamilie og Nilas strenge læstadianeroppdragelse blir tidvis overkommunisert, særlig i dødscenen til Nilas bestemor. En mer taktfull oppsetning hadde på bedre vis fanget gråsonene og det mer underforståtte som preger Populærmusikk.... Med en nøysom bearbeidelse av Niemis bok kunne farsepreget blitt redusert til fordel for en mer nyansert og lavmælt humor, ikke ulik stemningen som preger sjelefrenden Arto Paasilinas bøker fra den finske villmarken. Samtidig skaper de tydelige konfrontasjonene mellom Nila og faren noen av stykkets høydepunkter, som når Nila blir mishandlet til de skjøre tonene av Beatles' Blackbird spilt av en ensom gitarist. 


Utover handlingens røde tråd er stykket ispedd gode musikalske prestasjoner, raske scene- og kostymeskift samt karakterer som uventet dukker opp fra sidelinjen. Sistnevnte har klare likhetstrekk til den fysiske situasjonskomikken som Raske menn er gode eksponenter for. Mange roller og få skuespillere gjør imidlertid at bidragsyterne ofter skifter både ham og kjønn. Dette medfører flere komiske situasjoner, men bidrar også til å forsterke den noe uryddige fremdriften i stykket. Med en strammere regi kunne Populærmusikk... blitt enda spissere og hatt mer pønsj. På Christiania teater ble handlingen ofte stykket opp av skuespill som tilsynelatende var blitt unnfanget etter innfallsmetoden. 


Populærmusikk fra Vittula er en rask og lettbeint forestilling, både på godt og vondt. På sitt beste tilbyr den strålende situasjonskomik og musikalsk driv, men spillegleden går også på bekostning av strukturen som er så viktig for denne typen teater. Den til tider strålende kjemien som oppstår mellom Fausa Aurvåg og John Brungot er imidlertid grunn god nok til å få med seg stykket.

Les flere anmeldelser av Populærmusikk Fra Vittula her!